Når vi kjørte rundt i Finnmark og fortalte folk vi møtte at vi skulle til "Treriksrøysa" i Pasvikdalen sa de at vi måtte innom politistasjonen i Nyrud - grensepolitiet. Først skjønte vi ikke hvorfor, men så ble vi fortalt at de gjerne ville ha besøk, da de ikke hadde mye å gjøre og kjedet seg.
Så vi dro til Nyrud veiens endepunkt, som vi først oppdaget for et par år siden på værkartet på TV. Her lå Nyrud gård i Øvre Pasvik Nasjonalpark ,som var grensepolitiets stasjon. Ikke noe annet fantes der. Vi kjørte inn på tunet og ble møtt av en hyggelig politimann fra Båtsfjord som tjenestegjorde der i 6 måneder. Han fortalte at det var rift om jobben . Hadde sett veien inn til Treriksrøysa som var belagt med grov stor pukk og da mener jeg virkelig store steiner. Vi lurte selvfølgelig på om vi kunne kjøre inn de to milene med vår bil. Han sa at "det går nok greit" . Videre ble vi invitert til å grille på tunet, men siden han hadde familien på besøk dro vi tilbake til veien inn til Treriksrøysa.
I begynnelsen av veien var det mulighet for å snu, men vi tenkte at veien må jo bli bedre etterhvert så vi fortsatte. Senere forsvant snu mulighetene og vi måtte bare fortsette de to milene inn. Veidekke ble en kort stund noe bedre med sand som dekke, men så ble det store fordypninger og store steiner som kom opp av grunnen. Det var som å kjøre i et elveleie, kopper og glass skranglet . Jeg måtte ut av bilen for å se om vi gikk nedi hullene, mens Ingvar sneglet seg videre. NB!!! Lave bobiler ikke kjør inn til Treriksrøysa. Vi brukte 90 minutter på turen inn .
Kom frem til veiens ende og hadde nå 6 km å gå opp til Treriksrøysa på den varmeste dagen på turen. For å holde myggen unna tok vi på oss det lette regntøyet, men det ble fryktelig varmt.
Gikk oppover isammen med tre andre og jeg hadde ryggsekken full av sjokolade , som vi skulle gi til soldatene på vakt der oppe i skogen. Når vi startet på spaserturen visste de selvfølgelig at vi var underveis og hadde kokt kaffe på bålet til oss. Her opp er det ikke mange skrittene til Finnland og Russland. Det ble en koselig stund isammen med de kjekke guttene før vi vendte nesa nedover igjen og ut den grusomme veien. På tilbaketuren dunket vi nedi , men har ikke oppdaget noen skade på bilen.
Personbilen kjørte ut foran oss for å stoppe biler på vei inn da det bare var plass til en bil i bredden. En bil hadde ihvertfall fått beskjed for den hadde kjørt inn i skogen, to andre måtte rygge ut av veien og inn i krattet.
Så vi dro til Nyrud veiens endepunkt, som vi først oppdaget for et par år siden på værkartet på TV. Her lå Nyrud gård i Øvre Pasvik Nasjonalpark ,som var grensepolitiets stasjon. Ikke noe annet fantes der. Vi kjørte inn på tunet og ble møtt av en hyggelig politimann fra Båtsfjord som tjenestegjorde der i 6 måneder. Han fortalte at det var rift om jobben . Hadde sett veien inn til Treriksrøysa som var belagt med grov stor pukk og da mener jeg virkelig store steiner. Vi lurte selvfølgelig på om vi kunne kjøre inn de to milene med vår bil. Han sa at "det går nok greit" . Videre ble vi invitert til å grille på tunet, men siden han hadde familien på besøk dro vi tilbake til veien inn til Treriksrøysa.
I begynnelsen av veien var det mulighet for å snu, men vi tenkte at veien må jo bli bedre etterhvert så vi fortsatte. Senere forsvant snu mulighetene og vi måtte bare fortsette de to milene inn. Veidekke ble en kort stund noe bedre med sand som dekke, men så ble det store fordypninger og store steiner som kom opp av grunnen. Det var som å kjøre i et elveleie, kopper og glass skranglet . Jeg måtte ut av bilen for å se om vi gikk nedi hullene, mens Ingvar sneglet seg videre. NB!!! Lave bobiler ikke kjør inn til Treriksrøysa. Vi brukte 90 minutter på turen inn .
Kom frem til veiens ende og hadde nå 6 km å gå opp til Treriksrøysa på den varmeste dagen på turen. For å holde myggen unna tok vi på oss det lette regntøyet, men det ble fryktelig varmt.
Gikk oppover isammen med tre andre og jeg hadde ryggsekken full av sjokolade , som vi skulle gi til soldatene på vakt der oppe i skogen. Når vi startet på spaserturen visste de selvfølgelig at vi var underveis og hadde kokt kaffe på bålet til oss. Her opp er det ikke mange skrittene til Finnland og Russland. Det ble en koselig stund isammen med de kjekke guttene før vi vendte nesa nedover igjen og ut den grusomme veien. På tilbaketuren dunket vi nedi , men har ikke oppdaget noen skade på bilen.
Personbilen kjørte ut foran oss for å stoppe biler på vei inn da det bare var plass til en bil i bredden. En bil hadde ihvertfall fått beskjed for den hadde kjørt inn i skogen, to andre måtte rygge ut av veien og inn i krattet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar